Vi øver på å gå med halsbånd og kobbel...

Uteliv er gøy, men bare sammen med familien og ikke forbi stabburet. Vi er så heldige at vi har stor uteplass og vesle Niro kan gå som han vil ute her. Spesielt glad i å være ute er han ikke, særlig ikke hvis det er vått. Da er han raskt tilbake på trappa for å få komme inn:) Men er det fint vær og vi er ute alle sammen, så vil han helst være der vi er og blir med. Stabburet representerer en grense for han, passerer han de,t så betyr det at han går av gårdsplassen og det er i allefall skummelt. Vi syns det er veldig bra, da er vi trygge for han og kan la han uproblematisk gå løs.
I det siste har vi så smått begynt med halsbånd, det går ganske greit å ha på. Værre er det med kobbelet, det er veldig godt å bite i. Han prøver seg på drakamp hver gang vi skal ut på tur i bånd. Det har vært vanskelig å finne en god løsning på dette, men etterhvert som vi går slutter han og blir mer interessert i omgivelsene.
I dag har han satt ny lengderekord i turgåing langs veien. Vi har gått ned til bommen og tilbake, en strekning på ca 1,3 km. Han er ganske interessert i å løpe på tur, særlig på tur hjem igjen. Tror faktisk han skjønner at han skal hjem igjen, for det går virkelig MYE tregere å få han med seg vekk fra huset.
Niro er virkelig en skjønn going. Kosete og deilig å ta på. Og når vi kommer hjem fra jobb er han så veldig, veldig glad for å se oss igjen, enda han har hatt det helt utmerket sammen med "bestemor i kjelleren". I dag har de vært på moltetur og de har stor glede av hverandre. Vi gleder oss til ferien, hvor vi kan være mye sammen og kan begynne å trene mer intenst på forskjellige øvelser. Da blir det på tide med valpetreff også, det blir spennende:)

Konsekvent?

Vi har lært at en cocker skal ha en mild, men konsekvent oppdragelse. Alle forstår vel hva mild betyr, men det faktiske innholdet av konsekvent, går kanskje ikke helt opp for en før man står å halvfryser i bare underbuksa ute klokka tre på natten for å lufte en tissetrengt valp. Den skal belønnes like mye da, som på dagtid, men det er ikke så veldig lett å være oppmerksom på det gode den gjør alltid. Hundebøkene vi har lest understreker betydningen av å oppnå kontakt med hunden. Først når du har dens oppmerksomhet, er den lærevillig og konsentrert på det du forsøker å oppnå. Den skal belønnes når den søker ditt blikk eller når du oppnår blikkontakt gjennom trening. Det er lett, når man nesten ikke ser selv i halvmørket uten briller og i trusa og har glemt igjen godbitene inne... Selv om vi ikke greier å være 100% konsekvente, håper vi allikevel det er mulig å lære ham noe underveis.
Han har allerede blitt flink til å komme når vi roper på han, kanskje mest fordi han syns det er best å være der vi er? Valpebitingen er det værre med, særlig for Leah, det blir en del tårer om dagen, men mesteparten av tiden går det bra og de to koser seg masse sammen.
Natten har vært det mest utfordrende til nå, han gråter mye da og mor, som er uten far hele uka, orker ikke altfor mange netter nesten uten søvn i tillegg til full jobb. Så Niro har fått egen plass i dobbeltsenga og der blir han vel værende resten av livet.... Når han får ligge der, ligger han helt stille uten en lyd og har slett ikke lyst til å stå opp når klokka ringer om morgenen.
God matlyst har han og har blitt litt rund i magen, ikke har han særlig lyst til å gå tur eller være for lenge ute heller, så han må passes på litt når det gjelder overvekt. Han er veldig kosete og elsker fortsatt ullteppet under stuebordet, der sover han mye sammen med beina våres.
Bestemor i kjelleren har også blitt forelsket og hun fortalte i dag at hun har fått lyst på hund etter at Niro kom til oss:)
Det er en stor glede å ha hund i huset og vi gleder oss til fortsettelsen:)

Niro har kommet hjem:)

Vi hentet han på fredag, helt til Trondheim måtte vi. Turen dit var veeldig lang og vi var ikke fremme før sent på kvelden og spenningen var stor når vi skulle se han for første gang. Han var selvfølgelig den søteste av alle i flokken og vi elsket ham fra første øyeblikk! Turen hjem gikk bemerkelsesverdig bra, han sov godt i buret og pep hver gang han måtte ut for å tisse, ikke ett uhell på hele turen!
Her hjemme har vi fokus på å gjøre han trygg og kjent med oss og omgivelsene. Han sover mye, leker litt og er kjempesuperflink til å gå ut på do. En tur ut etter hver lille dubb, hvert måltid og litt aktivitet sørger for at han bare tisser på gresset og ikke på stuegulvet. Ellers har han forelsket seg i det langhårede ullteppet vi har under stuebordet, der vil han helst sove, gjerne sammen med et par menneskeføtter. Leah Victorias storesøster Thea, er også forelsket og har flyttet inn for noen dager og er hundepike når alle er på jobb og barnehage. De to har nok sovet mange timer på sofan sammen i dag. Hun er merkelig ivrig etter å tilby passetjenester utover sommeren også, skjønner ikke hvorfor??
I dag tidlig vekket han storesøster Leah med litt småbiting i øret og noen slikk på kinnet, Leah har sjelden våknet med et slikt stort smil. Vi gleder oss til fortsettelsen med hund i hus og ikke minst til han orker å gå mer enn fem meter på tur:)